Varelevering er  viktig. Stopper vareleveransene sulter vi ihjel. Dette er argumenter det er lett å forstå.
I Oslo, som de fleste steder, finnes det regler for parkering. Noen av disse reglene er uforståelig, men de aller fleste er vi glad for.  F.eks. er det forbudt å parkere på fortauet.  Dette er faktisk så forbudt at du får bot om det blir oppdaget av en parkeringsvakt, uansett om du står der i bare noen minutter. Med mindre du kjører lastebil og leverer varer. Da er det med ett ikke så farlig.
Skal vi tolke det dithen at det langt farligere at en personbil parkerer på fortauet enn at en lastebil parkerer på fortauet?
Alle forstår hvorfor det er forbudt å parkere på fortauet.
Utenfor vinduet mitt i Harald Hårfagres gate er det en Rimibutikk. Den får varer hele dagen, og lastebiler står tvers over fortauet flere ganger hver dag.
Harald Hårfagres gate er samtidig stadig besøkt av parkeringsvakter. Det forholder seg nemlig slik at det er dårlige parkeringsforhold utenfor butikken, og således mye penger å hente for kommunen, ettersom mange faller for fristelsen til å parkere ulovlig.
Det rare er at parkeringsvaktene stadig overser lastebiler som sperrer fortauet, selv om fotgengerne, mange dårlig til bens, blir tvunget ut i gaten.

Grunnen til dette innlegget er at jeg akkurat har sittet i vinduet og sett en eldre dame prøve å komme seg ut i gaten gjennom en snøfonn. En diger lastebil fra ICA hadde lagt beslag på hele fortauet, og hun hadde ingen andre muligheter. Og selvfølgelig gikk det galt. Hun gikk overende og ble liggende.
Jeg styrtet selvsagt ned for å hjelpe til, men da jeg kom ned hadde hun allerede fått hjelp, og hun var ikke skadet, heldigvis.

Det er langt fra første gangen gamle mennesker blir tvunget ut i en traffikert gate av uvettig parkering.
Det merkelige er at denne parkeringen aldri blir påtalt.
Hva skal til før dette tas alvorlig? En alvorlig ulykke?
Er det for mye å forlange av parkeringsvaktene at de gjør den jobben de er satt til å gjøre?
De virker da nidkjære nok i tjenesten ellers.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått en slem hoste og dotter i ørene. Det er slikt som skjer om høsten, og ettersom jeg nettopp er ferdig med en ganske stor arbeidsoppgave, vil vel deler av immunforsvaret benytte sjansen til å hvile litt, og da er det bare naturlig at alskens uhumskheter lettere klarer å trenge seg forbi. Og nå sitter jeg her og lurer på om jeg skal gjøre noe fornuftig, som for eksempel å måle opp bustaden min. For det må gjøres.

Det er skjevt i gamle bygårder. Ikke slik at det på noen måte er plagsomt å bo der, men, akkurat så skjevt at det kan bli litt vanskelig å utvise pinlig nøyaktighet under utførelsen av dette pålagte gratisarbeidet for skatteetaten, som jeg vil tro mange av oss sysler med i disse dager.
Staten vil vite nøyaktig hvor stor eller liten plass vi har å tumle oss på. Det er slett ikke nok med et dokument fra en offentlig godkjent takstmann. Nei, her skal det måles opp av den enkelte, for offentlig godkjente takstfolk er slett ikke til å stole på.
Det er muligens samme filosofi som ligger til grunn for ansettelser innen skatteetaten? Ikke vet jeg, men, det har et slags snev av sannsynlighet over seg at disse beslutningstagerne har en generell skepsis til profesjonelt utført arbeid. Hva skulle ellers være grunnen til at en oppmåling gjort av profesjonelle takstmenn ikke holder mål?
Eller, kanskje skatteetaten rett og slett har rett?  Kanskje vi ikke kan stole på takstmannens oppmåling?
Det spørsmålet er i ferd med å bli besvart, i allefall for mitt vedkommende. For nå har jeg utstyrt meg med målebånd fra Jernia og en justerbar vinkel, samt at jeg har finlest Pythagoras.

Egentlig burde man vel hatt en oppmålingskikkert og foretatt målinger og kontrollmålinger i fem serier fra syv punkter for å fastslå den nøyaktige vinkelen og avstanden. Men, jeg nøyer meg med en justerbar sort vinkelhake i matt utførelse til kr 129.- et målebånd med automatisk opprullingsfunksjon til kr 89,- samt Pythagoras.
Hvordan var det nå igjen med denne Pythagoras.
“I en rettvinklet trekant er summen av kvadratene av katetene lik kvadratet av hypotenusen.”
I en rettvinklet trekant. Siden det ikke finnes noen rette vinkler her, må det konstrueres et rektangel som tangerer de smaleste punktene, og det som da gjenstår må deles inn i rettvinklede trekanter. Sånn må det vel gjøres!
(Så feil kan man ta når man er febril og hoster som besatt.)

Jeg begynner med det letteste. Stuen. Den er rimelig rettvinklet.
Målebåndet er 2 meter når det trekkes helt ut, og så er det utstyrt med en liten knapp i orange plast. Hvis man trykker på knappen forblir målebåndet i utstrakt posisjon. I teorien. Og teorier skal man tro på, for de er vitenskapelig fundert og baserer seg på fagfellevurderte forskningsresultater.
En rask måling av vinklene avslører at stuen nærmest er et perfekt parallellogram. Arealet av et parallellogram er lik lengden av et linjestykke multiplisert med avstanden til dets parallell.   38,92 m2.
Det gikk da lett. Jeg sender en tanke til mattelæreren min på Berle skole og undrer meg over hvordan han kunne avspise meg med en firer i geometri. Han skulle sett meg nå! Men, ved nærmere ettertanke har jeg en teori om hvorfor. Det har sikkert noe å gjøre med at jeg i et anfall av ungdommelig overmot tillot meg å spørre om han hadde fått rabies. Han så ikke humoren. Det gjorde imidlertid resten av klassen. Han hadde hvitt skum i munnvikene. Det viste seg imidlertid å være skinkeost.

Men, hvor lenge var Adam i paradis? Sikkert lenger enn jeg. Målebåndet gir plutselig fra et slags innvendig sukk før det med et lagtstrakt ritsch trekker seg inn i seg selv. Og jeg aner at det aldri mer vil komme ut da jeg hører den etterfølgende klirrelyden. Det er ringen som brukes til å trekke det ut med som triller haltende fra gulvteppet og inn under spisebordet hvor den legger seg til ro med et demonstrativt klikk.

Jeg tar det med stoisk ro, og henter en Paralgin Forte i den nederste kjøkkenskuffen. Et øyeblikk lurer jeg på om jeg skal skylle den ned med en solid slurk cognac. Det heter seg jo at cognac er det beste av alt som ikke hjelper når man er forkjølet. Men, det er ennå tidlig på dagen, og , som de fleste på min alder, er jeg innpodet med forestillingen om at den raskeste veien til alkoholisme og evig fortapelse er å drikke alkohol før lunsj, og forsåvidt også etter lunsj. Veien fra seriøst arbeidende komponst til alkoholisert pillemisbruker er faretruende kort. Det er best å passe seg. Det er i hvert fall best å trekke ned persiennene så ingen ser meg.

Etter en grundig undersøkelse av målebåndet konkuderer jeg med at jeg skulle holdt meg til den opprinnelige planen og kjøpt en gammeldags tommestokk. En slik som man bretter ut etter behov. Det er noe pålitelig ved alt som forholder seg rolig etter at det er brettet ut. Nå er det for sent. Jeg lot meg forlede av tidsriktige og elegante former, samt et blankpolert ytre, og hadde allerede glemt den stødige og pålitelige tommestokken da jeg kom til kassen.
Men, jeg fortviler ikke og er i godt lune. Det er utrolig hva en Paralgin forte kan gjøre med en sår hals og støl magemuskulatur. Og vgb har jeg jo forsømt i det siste.

Det ligger litt i familien å la seg lure.

Jeg har en erindring om at min mor engang ble lurt to ganger.

Det skjedde da jeg var liten. Det var før telefonselgernes tid. På den tidene kom det omreisende selgere og banket på døren.
Min mor lot seg villig overtale til å kjøpe et sparelodd.
Et sparelodd, for dem som ikke vet det, er et tungt lodd som man setter oppå lokket av en kjele for at vannet skal koke fortere.
Det var enten laget av sten, som på illustrasjonen, eller av støpegods, som det min mor kjøpte.
Det var svart av farge og veide MYE. Det dumme var jo at min mor ikke merket noen forskjell på koketiden. Hun følte seg lurt, og plasserte det i skapet. Vi hadde jo magasinkomfyr. Den het Grepa. Den var hvit og hadde et stort blankt lokk over magasinplaten. Oppå lokket var det alltid godt og varmt, og huskatten vår kunne finne på å legge seg der på kalde dager, for det kunne bli ganske gulvkaldt i store hus.

Min mor plasserte altså spareloddet nederst i kjøkkenskapet. Og der ble det stående. En stund.
For min mor ble lurt en gang til.
Den andre gangen hun ble lurt var da hun lot seg overtale til å kjøpe et automatisk dørhengsel til kjøkkendøren. “For da ville døren lukke seg automatisk og ikke slippe så mye matos ut i de tilstøtende rommene”.
Det ble argumentert godt, og den omreisende snekkeren monterte det automatiske dørhengselet og smilte.
Det var i messing, og veldig kraftig. Hver gang noen gikk i kjøkkendøren gikk den automatisk igjen av seg selv. Med et smell. Og min mor skvatt hver eneste gang døren smalt igjen bak henne.
- Kyss katta! sa hun en ettermiddag, og hentet spareloddet.

http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=10033716

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til tross for at jeg ikke har vært her så lenge, og til tross for at jeg har et ganske lavt aktivitesnivå her, har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at VG selv har blitt en betydelig aktør på VGB.

Det er mulig det er bra, for det kan tenkes at det trekker flere lesere. Det kan godt tenkes at det er VG´s motiv.
Men, hva om det ikke er det?
Jeg syns å huske jeg har lest ganske nylig at VGB har 36000 registrerte bloggere. Det er absolutt ikke all verden, men, så er det i tillegg endel utenforstående som leser VGB. Nettutgaven av VG har visstnok 1.5 millioner unike lesere. Hvor mange av disse som aldri kjøper papirutgaven, aner jeg ikke, men jeg er en av dem.
VG har selvsagt sine meninger. Disse meningene forfektes i klartekst på lederplass. De er ofte litt mer finurlig inkorporert i resten av avisens artikler, og i blant totalt fraværende.

Jeg vil neppe bli rammet av injuriesøksmål for å hevde at VG ønsker å spre sine meninger, for det er nettopp derfor de publiserer sine meninger på lederplass. Og VG ønsker selvfølgelig at lederne skal bli lest, fordi det som forfektes der er det VG ønsker at vi også skal mene, akkurat som alle vi andre ønsker at resten av verden skal mene det samme som vi selv mener.

VGB er et utmerket forum å forfekte sine meninger på. Her syns alle like godt, og det finnes ingen utidig sensur. Det var i hvert fall mine tanker da jeg valgte å logge meg på og bli en blogger på VGB.
Men, noen syns altså veldig så mye bedre enn andre. Og “disse noen” er VG´s egne journalister. Og felles for dem alle er at de har en enveisblogg. De svarer kun unntaksvis på kommentarer, og de legger aldri igjen egne kommentarer på andres blogger. Antagelig aner de ikke hva som allerede finnes her av innlegg om det samme emnet som de selv skriver om.

Nå er det egentlig ikke så farlig, etter min mening, om vi får svar på hva den ene eller den andre mener med noen av sine uforståelige ytringer. Jeg tror neppe noen mister nattesøvnen av å ikke få svar på et spørsmål til “Søvn og Singelliv” , eller til Hanne Skartveit. Men, bloggene deres blir lest av mange, i hvert fall sistnevnte ser ut til å være svært populær. Og det er ikke rart. De får jo begge all mulig reklame under vignetten: “Lesernes VG”.
Nå leser de sikkert begge VG hver dag, så, det kan vel forsvares.

VG har nå også begynt å publisere sin offisielle sannhet på VGB.
VG´s leder har fått sin egen blogg. Der presenteres vi for sannheten , uten å få mulighet for å kommentere.
Dette kan sikkert forsvares med at det ikke er kapasitet til å svare. Men, det jo knappest et svar å få av VG´s journalister uansett, så det er ikke et holdbart argument.
Kanskje VG´s meninger er så seriøse at de ikke skal utsettes for noe så vulgært som meningmanns syn, for hva om noen påpekte en logisk brist eller en direkte feil?

Meninger fremstår som sannere dersom de ikke blir motsagt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

.

I  min verden finnes det to typer fluer.  Det finnes vanlige fluer, og det finnes fordømte fluer.  De vanlige fluene lar jeg i fred.
De fordømte fluene gjør jeg fortred.  Hvis jeg klarer. For de fordømte fluene er alltid mye raskere enn meg, selv om de bare såvidt ser ut til å bevege seg, der de flyter som en lydløs sky opp fra et halvspist knekkebrød med sveitserost som jeg har vært så uforsiktig å legge fra meg på kjøkkenbordet i et øyeblikks distraksjon.
De fordømte fluene er små og konspiratoriske av natur. De hekker sansynligvis et sted som heter “intet” og befinner seg for det meste der, hvor de, usynlig for det menneskelige øyet, konspirerer om et nytt attakk. Særlig er de interessert i den maten jeg uforvarende lar ligge ubevoktet noen sekunder, som for eksemplel et halvspist knekkebrød med sveitserost og rød paprika.

Disse fordømte fluene kjenner ingen grenser for ondskap og grådighet. De besudler ethvert måltid jeg tilbereder, selv om det er så varmt at de finner sin sikre død hvis de lander på det. Det eneste disse fordømte selvmordsfluene har som agenda er å ødelegge ethvert tilløp til å kose meg med et måltid! Hadde de, som normale fluer, konsentrert seg om restene, hadde jeg vært såre fornøyd. Da kunne vi hatt en utmerket sameksistens som hadde gavnet begge parter. Da hadde jeg ikke trengt å spise rent ethvert kyllinglår eller grafse i meg de feteste delene av entrecoten. De kunne så gjerne ha fått restene. Jeg er en sterk tilhenger av symbiose.  Mange av mine forhold har sågar vært symbiotiske, også på en komensalistisk måte.
Men, de fordømte fluene vil bare besudle maten min!  De vil forplante seg i lunken bearnese og legge eggene sine i resten av tomatsuppen som jeg hadde planlagt å ha til lunsj i morgen, De vil styrte seg som kamikazeflyvere i den sikre død bare for å besudle en nylaget kaffelatte, og blir liggende som svart cappuchinostrø på melkeskummet, bare jeg uoppmerksomt snur ryggen til i noen sekunder!
Det går en grense ett sted, selv for meg. Jeg kan ikke fordra cappuchinostrø!

Jeg har vurdert fluepapir tidligere, og gjør det gjerne igjen. Et søk på nettet etter fluepapir med sveitserostsmak ga ingen brukbare resultater, selv om jeg fikk en oppbyggelig stund med diverse linker:
Om Stortingsvalget:
SOM EN SVEITSEROST. «Aksjonæravtalen med Røkke har vist seg å være full av hull. …… arbeidskraft er som fluepapir å regne …
Om Steinerskolen.
…sett ser ut som en mer enn vanlig gjennomhullet sveitserost: Ikke rart kritikk og nødrop om … selvstendighet og vekst trekker som fluepapir for flere, …
Og en annen link ledet til Odd Fellow Ordenen, merkelig nok, uten at den ga noen løsning.
Men, der nevnte de Aristoteles verk “Den nikomakiske etikk”, som jeg vel ikke har lest siden den ble utgitt en gang i oldtiden, så den siden var tross alt verdt et besøk.

Det er lett å komme i tanker om hvorvidt det kan lønne seg å fjerne sveitserosten. Både fra kjøkkenbordet og fra Google-søket.
Jeg gjorde det siste, og det ga resultater:
Hagepraten.no er stedet.
På plantasjen koster fluepapir (gult) 129 kr. På felleskjøpet koster fluepapir 45 kr.( hvitt og lilla) Begge er like god til å fange …
Aha!
Jeg liker den siste setningen. Begge er like gode til å fange…   men hva?  For da jeg klikker på linken finner jeg ingenting om fluepapir.
Jeg kommer i tanker om et kåseri på radioen en gang på den tiden da det bare fantes èn radio-kanal. Det var et kåseri som ble holdt av en mann jeg har glemt navnet på, men,  poenget er at han var så inderlig lei av klokkeradioen sin fordi den plutselig slo seg av midt i nyhetene. “Per Kleppe ble idag slått…”  hadde han hørt. Og så slo radioen seg av, og han gikk hele formiddagen og lurte på hvem som hadde slått Per Kleppe.(Per Kleppe var finansminister en gang for lenge siden ( omtrent på den tiden da sønnen min ble voldsomt påtenkt flere ganger om dagen).  Vår kåsør måtte vente helt til nyhetene klokken tolv før han omsider fikk kommet under vær med hvem det var som hadde slått Per Kleppe. Det ble et antiklimaks. Per Kleppe hadde ikke blitt slått av hverken Gro Harlem Brundtland eller av Finn Gustavsen. Nei,  Per Kleppe hadde blitt slått til ridder av St. Olavs Orden.

Jeg tror det er det fuktige været som er skyld i at denne fluekolonien har trengt seg inn på kjøkkenet mitt.
Nå skal det i sannhet sies at jeg vet altfor lite om fluer. Jeg vet litt mer om maur, faktisk. (Jo, jeg forstår at det kan virke litt nerdete, men, det er en tilfeldighet, helt garantert!) Kanskje fluer gjør som maur? Kanskje de svermer om høsten og leter etter et sted å slå seg til permanent! Og kanskje de nettopp har valgt kjøkkenet mitt som sitt nye bol?
Det interessante med maur er at det er kvinnene som er arbeiderne. Maurunger utvikler seg til hunkjønn hvis de blir underernært. Siden ethvert sosialt samfunn er avhengige av arbeidere, blir de fleste maur bevisst underernært. De som ikke blir underernært blir hanner,  og de utvikler vinger slik at de kan fly et annet sted og starte et nytt samfunn, altså hvis de ikke blir så bedåret av kjønnslukten til maurdronningen at de velger å bli. Ikke ulikt oss.
Mine fordømte fluer vil nok aldri gjøre som migrerende hanmaur; gnage av seg vingene når de har slått seg til ro. Hadde de enda gjort det så kunne jeg plassert dem permanent i søplekassen, og så hadde alle vært fornøyde!
Jeg forstår forresten ikke hvorfor de har valgt akkurat kjøkkenet mitt som hekkeplass og mulig fremtidig bolig. Det hadde vært bedre for dem om de hadde valgt kjøkkenet til naboen nedenunder, tenker jeg, for de har mye mer deilig søppel. Noen ganger har de så mye søppel at de må sette noe av det ut på gangen fordi de ikke har plass til det i leiligheten. Hadde jeg vært flue så ville jeg tvert ha valgt deres kjøkken fremfor mitt. Men, på den annen side, hvis de er som maur,  så er det jo opportunt med karrige kår.
Og som man snakker om sola så kommer med ett en av disse fordømte fluene flytende opp foran dataskjermen min. Sakte stiger den opp, som en vindsurfer på en oppadgående varmluftstrøm.
Jeg prøver å gripe den i flukten, men, den kommer seg behendig unna.
Den drukner i rødvinsglasset mitt i stedet.
Hah! Der fikk jeg deg!

Det er rart med det. Om den var unnvikende mens den levde, så er den vel så unnvikende etter at den har druknet. Å fiske den opp med fingeren er ikke mulig. Jeg får prøve med en skje, tenker jeg. Å slå ut rødvinen er ingen opsjon. Glasset er selvsagt helt nyfyllt.
De har kanskje en slags telepatisk kommunikasjon disse fordømte fluene? Man kan sagtens lure, for det tar meg bare noen sekunder å hente en teskje. I løpet av de få sekundene har resten av flokken funnet rødvinsglasset mitt. De svermer rundt det da jeg kommer tilbake og omtrent tyve stykker har allerede rukket å drukne seg. Resten letter stille og oppslukes av intet når jeg nærmer meg.

Hvordan kan  hundrevis av fordømte fluer bare forsvinne?
Jeg tror Stephen Hawking er inne på noe når han beskriver hvordan universet påvirkes av tyngdekraften.  Det oppstår vistnok en slags effekt som får det nære universet til å krumme seg når det utsettes for tyngdekraften fra nærliggende tunge objekter. Så antageligvis er det tyngdekraften min som bevirker denne plutselige evnen disse fordømte fluene har til å forsvinne: De gjemmer seg rett og slett bak krummingen som oppstår i kjøkkensuniverset grunnet min kroppstyngdes tilstedekomst!  Takke fanden for alle de usunnhetene jeg har dyttet ned i spiserøret de site tiårene! Nå kommer det for en dag: Jeg skulle hørt på lillesøsteren min. Hun spiser bare økologisk bark og er kjernesunn som en kappgjenger!

Jeg føler at jeg har tre valg:
Jeg kan slanke meg såpass at krummingen av kjøkkenuniverset ikke oppstår rundt meg. Men, det vil være et langsiktig prosjekt. Hvis det tar like lang tid å slanke seg som det har tatt å legge på seg, så snakker vi om femogtyve år før jeg er tilbake på min fordums matchvekt på søttito kilo. Allerede da har nok fluene forlengst kolonisert min ringe bolig, og antageligvis har de tillike flyttet inn i mine jordiske levninger.
Er det bedre med alternativ to: Fluepapir?
Da jeg var liten var jeg stadig innom et landhandleri på Rotnes. Det var koselig en gammel gubbe som het Glømmi som drev dette landhandleriet sammen med sin kone. Det luktet nykvernet kaffe og spekemat der inne, og det hang brune fluepapir fra taket. Store tykke remser med klebrig papir som krøllet seg som spiraler og var svarte av sprellende fluer. Jeg husker ikke om jeg syns synd på fluene. Jeg tror ikke jeg gjorde det, men, jeg husker at jeg syns det var ekkelt.  Herr Glømmi var ellers en hyggelig mann. Jeg fikk en femøres kramell hvis jeg satt meg på disken og sang “Alle fugler” til kundenes vederkvegelse.
Jo, fluepapir er absolutt en mulighet, men, så er det alternativ tre:
Alternativ tre er basert på fornuft, logikk og et enkelt regnestykke:
På Felleskjøpet koster fluepapir (hvitt og lilla) kroner  49. -
Min utmerkede Ripasso kostet visst NOK 110 (på taxfree). Det går drøyt fem glass på en flaske. 110 delt på fem er 22.

Og reiseutgiftene til Felleskjøpet må jo også regnes med ettersom de neppe har noe utsalg i nærheten av Majorstuen . Jeg sjekker på nettet for sikkerhets skyld. og finner den nærmeste fagkonsulenten oppført slik:  Ingrid Stømstad. Drøvtygger. Mysen
Konklusjon:
La de fordømte fluene få vinglasset så kan de la seg drukne i en god ripasso. Det er i hvert fall et mer høyverdig endelikt enn å bli fanget av et billig, lilla fluepapir fra Felleskjøpet. Om de er aldri så fordømte, så er de tross alt fluer fra Oslos vestkant.
Som de fleste sikkert allerede har forstått, er det en fullstendig hodeløs konklusjon. Jeg skulle bare gjort som fluefiskerne på Finnmarksvidda: Silt rødvinen mellom fortennene og latt det stå til, for fluene lever fortsatt i beste velgåenhet ett eller annet sted i “intet”. Helt til jeg legger fra meg noe mat eller setter fra meg en nylaget kaffelatte. Da flokker de seg som en lydløs svart sky, bare noen sekunder etter at jeg har snudd ryggen til.  Så jeg vet hva jeg har å gjøre:

At jeg kommer til å bli betraktet som både Hitler og Bormann og Mengele og resten av hurven i fluenes historiiebøker, får heller stå sin prøve. Jeg trenger lebensraum! Jeg trenger den endelige løsningen!
Jeg finner den hos Jernia. Den heter Radar, og er et slags Zyklon B mot fordømte kryp.
“Lite liv har også mening”.  Var det ikke noen som skrev det?  Skjæraasen kanskje?
Nei, det var heldigvis “mållaust liv har og e meining”. Og mållause er ikke disse fordømte innpåslitne frekke utspekulerte.
“Du skal itte trø i graset”, heter diktet. Hitler leste nok aldri det, for det ble skrevet i 1954. Da var jeg to år gammel og Hitler hadde lekt seg med en Walter PPK 7.65 i bunkeren sin allerede syv år tidligere.

For førtini kroner blir jeg eier av min egen Zyklon B til masseutryddelse av skadedyr. Den heter Radar og består av uhumskheter som man for enhver pris må unngå å innånde.
Det burde gjøre susen.

Et stykke knekkebrød med sveitserost samler en gedigen sverm. Jeg venter i det lengste med å trykke på knappen som sprer den dødelige gassen, for jeg er fortsatt ikke helt sikker på om dette er noe jeg burde gjøre.  Så husker jeg hva som stod på bruksansvisningen: Viduet skal åpnes. Kanskje de flykter?
Det er lov å håpe.

Jeg legger fingeren på knappen og trykker. Virkningen er momentan De fleste faller som fluer.
Jeg fanger opp de som flykter med en ny dusj som jeg sprer ut i rommet.

Så har Hitler blitt gjenfødt på Majorstuen.
Jeg forsegler kjøkkenet og trekker meg tilbake til bunkeren min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Man kan tittulere seg som direktør hvis man er innehaver av et firma. Man kan også kalle seg daglig leder, eller Gud, eller president. I praksis har det ingen betydning hva man kaller seg. En venn av meg, som også er bedriftseier/leder, har tittelen “Vaktmester” på visittkortet sitt.  ”Det er jo det vi er.  Vi er rengjøringsbetjenter, kaffekokere, kantinepersonale, løpegutter, ryddehjelp og atpåtil er vi pålagt ubetalt samfunnstjeneste!” ” sier han.
Ubetalt samfunnsjeneste?
I sin oppfinnsomme godhet har Skatteetaten funnet det samfunnsnyttig å pålegge oss bedriftseiere å bidra til fellesskapet med noen timers aktiv samfunnstjeneste fire ganger i året.  Det spesielle med denne samfunnstjenesten er at det ikke finnes noen gyldig fraværsgrunn. Det er mulig det hjelper å være død, men, selv det tviler jeg på. Å forsøke seg med en sykemelding er i hvert fall fåfengt.
Denne pålagte samfunnstjenesten består i å hjelpe staten med avgiftsinnkreving. Vi skal sørge for at vi belaster våre kunder med 25% merverdiavgift. Og når vårt eget firma handler noe, så kommer denne avgiften til fradrag. Differansen, som normalt vil være i skatteetatens favør, skal betales. Og for å kunne betale den så må vi lage en oppgave over inn og utgående moms. Og her skal det ikke slurves! Alle bilag skal nummereres og nøyaktig føres inn i  bilagsskjemaet :

Et bilag tar omtrent 4 minutter. Det gjøres på følgende måte: Jeg finner et bilag fra haugen på spisebordet og prøver å rette ut de verste skrukkene slik at det blir leselig. En regning fra Oslo Taxi lyder på 111 kroner. Av det er det 8 kroner og 22 øre i moms. Da må jeg føre inn datoen, Leverandøren (Oslo Taxi), tjenesten jeg har kjøpt (Reist med taxi fra A til B for å ha møte med Fr. X vedr. produksjon Y) og så skal totalsummen føres inn, og moms skal føres inn, og så skal selve billaget nummereres med kulepenn og det samme nummeret skal føres i skjemaet. Tilslutt skal billaget festes med stifter eller limbånd på et A4-ark.
For dette får jeg kr 8.22  til fratrekk i momsregnskapet. Ganger jeg 8,22 med 15 så får jeg en timelønn på kr 123,30. Det er ikke så dårlig for en direktør.
Et bilag kan se slik ut etter at det er sirlig brettet ut :

Hva det er?  ”On skføte Lednpg n W. 89″,  til kr. 89,  selvfølgelig!   “mons  22. 25″.
Datoen på den håndskrevne kvitteringen er 23-06-10, mens datoen på bankkvitteringen er 24-07-10.
Jah! Jeg stoler på at datoen på bankkvitteringen er riktig.

Jeg må røpe at jeg er litt lat av natur. Jeg er vel det som kan kalles et skippertaksmenneske, særlig når det gjelder ting jeg ikke har så lyst til å gjøre. Du finner meg aldri sittende på flyplassen, ivrig bøyd over en Blackberry med kafèbordet foran meg dekket av sirlige bunker med dokumenter for å gjøre reiseregnskapet mitt.
Jeg legger bilagene i lommen og tenker at det er hyggeligere å ta en øl.
Og så finner jeg bilagene dagen før momsoppgaven skal leveres.
31 august er siste frist. Det er i morgen.
Jeg nummererer bilag nummer 123 og ser på spisebordet mitt. Det er litt igjen, ja.
Klokken er bare litt over seks.
Det er lenge til i morgen, og ølsalget er fortsatt åpent på Rimi.
Jeg får leve som en greve mens jeg kan.  I morgen blir jeg blakk.

I grevens tid

Uttrykket i grevens tid ser ut til å stamme fra den danske borgerkrigen som kalles grevefeiden (1534–36). Det er grev Christoffer av Oldenburg som er greven i uttrykket. Opprinnelig ser i grevens tid ut til bare å ha betydd “på den tid grevefeiden foregikk”. Otto Kalkar har i sin Ordbog over det ældre danske sprog et eksempel på denne bruken fra 1535:
“Her ligger frue Anna Holgers, som de ihielslog i grevens tid”
Senere fikk uttrykket betydningen “i en ulykkelig tid”.

Etter hvert har det skjedd en enda større betydningsforskyvning, og i dag betyr det at noen kommer i grevens tid, at de kommer i siste liten.

Svenskene har en annen versjon.
Men det har de jo alltid.

.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her jeg bor, på Majorstuen, er vi velsignet med et fast postbud som samvittighetsfullt bringer postsendinger av relevant størrelse til de respektive adressatenes postkasser på alle ukens virkedager. Antageligvis ikke ulikt det som er normalt på landsbasis.
Vårt postbud  er en lubben middelaldrende herre med blank isse og rødlig uniformsjakke. Han skjøtter sin plikt med postvesenets sedvanlige tjenestevillige dyktighet, kløkt og iver. Han forekommer meg å være i midten av førtiårene, men det er mulig han er noe yngre;  herrer med skallet isse kan ofte fremstå som eldre enn de er, i hvertfall til de når en viss alder. Det vet jeg av egen erfaring.
Vårt lokale postbud er etter alt å dømme en bestemt herre med en markert sans for orden. Normalt er dette egenskaper jeg setter pris på og beundrer.  Jeg har selv aldri vært noe utpreget ordensmenneske, og det er sikkert derfor jeg betraktet det som formålstjenlig å bruke printeren min til å lage en navnelapp på postkassen, i stedet for å bestille et skilt fra den lokale skiltmakeren. Så, da jeg flyttet inn, for omtrent ni år siden, klippet jeg til et deksel av gjennomsiktig plast som passet akkurat inn i slissen for navneskiltet, og så plasserte jeg den nyprintede navnelappen min bak dette.
Det så fint ut.
Den moderne Eurostyle Bold-fonten ga postkassen min et  markant preg, i motsetning til de uniforme Helvetica-skiltene som  resten av postkassene hadde.
Jeg var fornøyd, og det virket som om det var akseptabelt for postbudet også.

Da jeg på et senere tidspunkt fusjonerte med en person av motsatt kjønn, oppstod behovet for å printe en ny lapp til postkassen. Den nye navnelappen, som da inneholdt begges navn, ble byttet ut med den gamle, og så langt var alt fryd og gammen. Både for postbudet og for den nye fusjonen.
Fryden bestod helt til den dagen det ble slått fast at forholdet ikke helt fungerte etter forutsetningene, og at gammen ikke lenger fungerte som felles bolig.
Den naturlige konsekvensen ble at hun flyttet ut.
Jeg var selvsagt glad på hennes vegne over at hun hadde fått seg en flott ny leilighet, men, jeg må jo si det var med en liten klump i halsen og en liten sorg i hjertet, at jeg hjalp henne å flytte ut.
Og etter at hun hadde flyttet, meldte hun, naturlig nok, adresseforandring. Og det var da det oppstod et problem med vårt dyktige og tjenestevillige postbud.
En navnelapp på en postkasse kan øyensynlig ikke inneholde navnet til en person som har meldt adresseforandring. Da kan postvesenet gå i metning. Vårt lokale postbud fant en løsning som var like enkel som den var genial: Med en svart markør ble navnet hennes overstrøket. Rett og slett.

- Jeg ser du er singel igjen!
Nabofrøkenen pekte på postkassen min med dårlig skjult skadefryd og en gryende optimisme i blikket. Jeg avslo middagsinvitasjonen hennes med et tilkjempet smil og mumlet noe vagt om at forholdet ikke var over og at vi bare hadde flyttet fra hverandre fordi vi hver for oss trengte mer plass, noe som på det tidspunktet var nesten i nærheten av å være sant.
Den sorte markøren var lett å fjerne fra plastdekselet. Jeg tørket den vekk med lommetørklet.

Den røde tusjen som ble påført plastdekselet to dager senere var det derimot helt umulig å fjerne.
De signalrøde strekene fremstod skinnende og klart som det endelige beviset på min tilkortkommenhet som samboer.
Hvilket mandat har postbudet til å vandalisere mitt navneskilt?  Det kan da umulig være en postal plikt å stryke ut navnet på personer som har flyttet?  Forstår han ikke at han bare vrir kniven rundt i såret? Ikke bare bare har hun forlatt meg, men, i tillegg skal det markeres på postkassen! Til alles påsyn!
Det var der og da at jeg begynte å legge postbudet for hat, og jeg bestemte meg for å passe ham opp dagen etter.

Jeg var på plass ved kjøkkenvinduet allerede klokken ti.
Mens jeg ventet drakk jeg pulverkaffe og vurderte hvilke argumenter jeg skulle bruke.
Da han omsider kom var klokken presis ett. Det var da jeg så at han var tykkfallen og skallet og hadde en ukledelig, rødlig uniformsjakke.
Da han gikk, noen minutter senere, satt jeg fortsatt ved vinduet og lurte på hvilke argumenter jeg hadde. For det var kanskje ikke noen stor sak, egentlig? Jeg hadde hatt en samboer som hadde flyttet.  Noen blir sammen. Noen fortsetter å være sammen. Noen slutter å være sammen.  Det skjer sikkert hver dag i Norge at en samboer flytter ut. En liten overstrykning av navnet til en eks-samboer er vel ikke noe å ta på vei for?
Postvesenet vil jo nødig legge feil post i feil postkasse!

Men, det er rart med det.
Etter en halvtømt vinflaske utpå kvelden gikk det en fanden i meg.
Man kan da ikke bare ta seg til rette på annen manns eiendom på den måten! Selv ikke om man er postvesen!
Den nye navnelappen ble printet ut med millimeterpresisjon. Navnet mitt ble plassert med utspekulert nøyaktighet slik at det halvveis ville bli dekket av den røde tusjmarkeringen på plastdekselet.
Jeg jogget ungdommelig og rett i ryggen ned trappen fra tredje etasje, akkurat slik en full gammel man skal gjøre hvis han vil late som om han er både edru og yngre enn han er.
Nå kan han ha det så godt, tenkte jeg mens jeg stakk den nye lappen på plass bak plastdekselet.
Jeg beskuet verket mitt med skadefro stolthet: Perfekt!  Og jeg forestilte meg frydefullt hvordan han ville reagere dagen etter da han så resultatet av sine egne purile handlinger, mens jeg forsøksvis lettbent slet meg tilbake opp trappen.

Nå er det slik at ens egne purile handlinger alltid eier en slags øyeblikksoverbevisning om at de er riktige. Og ikke bare riktige: De er faktisk påkrevet!  For, det er jo enhver oppegående manns plikt, nedarvet gjennom tusenvis av generasjoner,  å oppdra de uvitende idiotene! Det lærer man jo dagstøtt i Dagbladets kommentarspalter.
Jo mer vin jeg drakk desto fastere ble jeg i min overbevisning i at jeg hadde utført noe genialt.
Nå hadde jeg fordundre meg satt det pertentlige petimeteret på plass! En gang for alle!
Vinen var god. Jeg hadde noe å feire og det ble sent før jeg la meg.
Alene.

Jeg aner ikke hvordan de gjør det de som forsker på hjernen vår.
Jeg har selvfølgelig lest populærvitenskapelige tidsskrifter og har fått forestillinger om at de kobler noen ledninger hist og pist som måler elektrisk aktivitet, men, allikevel fremstår hjerneforskning for meg som like uforståelig som kvantemekanikk.
At vi har en hjerne som i blant lever sitt eget liv har jeg dog forstått. Mest av egen erfaring.
Min hjerne er, etter at å dømme, av den kreative typen snarere enn av den logiske typen. Den multitasker utmerket, men, den eier ikke logikk: Jeg kan helt automatisk, som alle andre, tygge tyggegummi og trampe takten til musikken mens jeg skriver en tekstmelding og samtidig fører en konsistent samtale. Men, at det gulvteppet jeg har hatt liggende på samme sted i snart ni år representerer en potensiell snublefelle, går hjernen min hus forbi.
Som så mye annet.
Hjerneforskere har for lengst slått fast at de forskjellige delene av hjernen vår benytter sjansen til å tjatre med hverandre mens vi sover. Men, denne ubevisste tjatringen blir selvfølgelig overvåket og registrert, sier hjerneforskerne.  Akkurat som noen tror at det er et slags konspiratorisk overvåkningsorgan som overvåker alle telefonsamtalene våre og registrerer spesifikke fy-ord, blir denne småpludrngen i hjernen vår faktisk overvåket og registrert av underbevisstheten vår, mener de.  Og ting av spesiell interesse blir stundom henledet bevistheten vår, kan jeg lese.

Småsladringen om dette postvesenet var tydeligvis noe som interesserte underbevisstheten min nok til å henlede den til bevisstheten.

Hva om han aldri noengang har hatt en dame i sengen sin? Hva om han er en ensom mann som deler ut post om dagen og bruker hele kvelden til å se på fjernsyn når han kommer hjem? Hva om han ikke har noen venner? Kanskje han ikke har noen familie heller? Kanskje han bor på en ensom liten hybel et sted, og har en hybelvertinne som ikke tillater at han bruker toalettet etter klokken elleve om kvelden fordi hun våkner av at det trekkes ned?
Eller kanskje han bor hjemme hos mamma?
Hva om han er autist eller lider av Tourette? Eller hva om han egentlig er litt tilbakestående og faktisk er kjempestolt av jobben sin?
Hva med å heller bare printe ut en ny navnelapp og klippe til et nytt plastdeksel ?

Da jeg våknet var klokken litt over tolv.
Jeg printet ut en ny navnelapp. Så tok jeg med meg et ark med gjennomsiktig plast og en saks, og småløp udusjet ned trappen.

Jeg var for sent ute.
Over hele postkassen stod navnet mitt skrevet med bred, svart tusj.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hører på Vanessa Dao.
Jeg liker Vanessa Dao.
Jeg har til og med øyeblikk hvor jeg fantaserer om Vanessa Dao.
Vanessa Dao er åleslank, helt på grensen til anorektisk, og på coveret til “Zipless” står hun med lett foroverbøyd profil og ser ned mot hånden sin som hun har latt henge skjødesløst i bukselinningen. Hadde jeg vært så flink som Vanessa Dao hadde jeg sikkert vært rik. Og da skulle jeg hatt hushjelp.
Nei forresten, en altmuligmann ville jeg hatt. En som kunne handle for meg, og senere trylle frem de utroligste lekkerbiskner på kjøkkenet. En som kunne vifte meg lydløst med palmeblad når det begynte å gå varmt i hjernen min. En som kunne massere meg i nakken når smuskelpenningene ble uutholdelige. En som klippet tåneglene mine og samlet opp hybelkaninene mine og pusset vinduene mine. En hyggelig og sjarmerende og sterk mann som holdt deg diskret og usynlig i bakgrunnen når jeg ikke hadde bruk for ham. En som kunne bære meg opp trappen til tredje etasje når jeg ble helt ut av en taxi klokken halv fire om morgenen.

Det hadde vært noe.
Alternativet er jo en kone, men, utvalget av kone-emner begynner å bli sørgelig snevert for en mann som styggfort nærmer seg seksti, selv om han fortsatt mener seg å være i sin beste alder. Og, let´s face it: Hvilken kone vil vel klippe tåneglene mine med avbitertang og bære meg opp til tredje etasje?
Eller montere persienner?
Persienner?
Ja. Det er persienner dette innlegget handler om.

Etter nøye overveielse besluttet jeg forleden å kjøpe en aircondition på impuls.
Egentlig burde jeg kjøpt en varmepumpe; en aircondition som har selve støygeneratoren montert på utsiden av veggen og bare plager naboen i stedet for meg. Men, som med alle impulskjøp, kommer angeren akkurat litt for sent. I dette tilfelle kom den omtrent en time etter at jeg hadde fått den levert på døren av en ung og sterk budbilsjåfør som ikke engang tørket svetten etter å ha båret det førti kilo tunge monsteret opp til en høy tredjeetasje. Jeg ble svett bare av å pakke den ut.

Den startet med et brum og en påfølgende kraftig vindstøy. Merkelig. Den hørtes da ikke slik ut i butikken? Jeg plasserte den på soveværelset og satt døren på gløtt slik at noe av kaldluften kunne komme inn på arbeidsværelset mitt. Det var nemlig fullstendig utenkelig å ha den i samme rom som jeg skulle sitte og arbeide.
Etter en time hadde temperaturen sunket 0,4 grader. Fra 27,9 til 27,5. Og jeg var fortsatt svett i nakken. Det var da jeg angret og tenkte: Mye skrik, lite ull.

Jeg har en vestvendt leilighet og er velsignet med ettermiddagssol i følge folk som har greie på slikt.
Her, på Majorstuen, hvor jeg bor, har jeg utsikt til t-banestasjonen og toppen av KPMG-bygningen, samt at jeg kan se gjenboerne tvers over gaten. Gjenboerne har østvendt balkong og nyter sommeren i svale og skyggefulle omgivelser. De spiser reker og drikker hvitvin. Jeg svetter og lurer altså på om jeg ikke heller burde ha kjøpt en varmepumpe.

Hun er nok ikke noe koneemne hun som kom på uanmeldt besøk dagen etter, til det er hun for ung. Men, hun er smart, og som om det var den største selvfølgelighet av verden påpekte hun at jeg måtte ha persienner. – Det hjelper ikke å kjøle ned luften når solen står rett inn av vinduene, og ikke har du gardiner heller, bortsett fra på soverommet!
Sa hun.
Gardinene på soverommet er der mest fordi jeg nødig vil plage naboene. Jeg liker ikke gardiner. De lukter røyk i mange dager etter at jeg har hatt middagsselskap. Det er ille nok å ha gulvteppe.
Det er min mening om gardiner.
Jenter var ikke slik før. Ikke da jeg var ung. Ikke i forrige århundre da jeg vokste opp rett etter krigen.
Da var det vi gutta som visste noe. Idag virker det som om det er omvendt.
Det tok henne bare noen minutter å finne persienner på nettet.
Kid-butikken to kvartaler unna hadde persienner i stål til 269 kroner og det var et varp, mente hun.
Hun ville ikke høre Vanessa Dao. Hun hadde med seg sin egen musikk.

Jeg er en mann som har utstyret i orden, har jeg alltid tenkt om meg selv. At det begynner å bli litt tilårskomment, akkurat som jeg, har jeg aldri sett på som noe problem. En elektrisk skrutrekker fra forrige århundre skrur fortsatt utmerket, og min egen elektriske skrutrekker er alltid nyladet og i ship-shape, og kraftig nok til at jeg skrur meg selv rundt hvis jeg ikke er godt forankret. Så, å montere fire persienner anså jeg derfor ikke som noe problem. Helt til jeg prøvde meg på skruene som fulgte med.

De er lette å montere sa ekspeditrisen i Kid-butikken. Dessuten er de ganske lekre, påstod hun smilende og snurret de fire pakkene sammen med tape slik at de skulle bli lettere å hanskes med for en mann som er gammel nok til å huske hvordan Per Borten balet med å bære staur.
Men, så var det dette med skruene.
Da jeg var liten moret vi oss med å bruke klesklyper til å feste papp mot eikene på sykkelen for å lage motorsykkellyd. Jeg fikk assosiasjoner til dette da jeg prøvde å skru inn en av de medfølgende skruene med min gamle Skil elektriske skrutrekker. Det glapp med en gang det ble litt motstand, og motorsykkellyden fra barndommen gjallet i ørene.

Jeg tenkte: En helt ordinær manuell stjernetrekker har jeg jo, og jeg er vel fortsatt sterk nok til å skru inn en skrue?
Det er vel unødvendig å si at det også glapp, om enn ikke med samme lydintensitet.
Den som finner opp selvtrekkende skruer gjør verden en tjeneste!

Verden har gått fremover siden forrige århundre. Det er sikkert til det bedre – jeg tør ikke mene noe annet, for jeg er livredd for å bevege meg inn i fossilfellen: Å tro at alt var bedre før er et sikkert tegn på at man har blitt gammel, har det blitt meg fortalt, og jeg klamrer meg stadig kraftigere til min egen tese om at fornektelse er undervurdert som selvterapi.
At skruehoder utvikler seg er vel like naturlig som at alt annet utvikler seg, som for eksempel at musikksmaken utvikler seg. At Vanessa Dao ikke lenger er unge pikers førstevalg, slik det var i 1995, er en selvsagt del av den prosessen. Vanessa Dao er ikke gammel nok til å være kul, ennå! Bare vent!
Jeg, derimot, er kul nok til å la all stolthet fare, og tar en telefon.

Hun hadde med seg en Panasonic Drill Driver EY 503 som hun hadde lånt av sin far. Jeg tenkte litt på Harry Potter og kosteskaftet Nimbus 2001. Hun smilte da jeg nevnte det. Hun har lest alle bøkene og selvsagt sett alle filmene, noe jeg vet, for jeg har hatt henne som elev for mange, mange år siden.
Det var ingen sarkasmer eller noen ironi å spore hos henne da hun konstaterte at det var bra at jeg ikke hadde klart å skru inn skruene. Hun bare sa, som sant var, at persiennene måtte stå lenger ut, ellers sperret de for lufteventilene. Og så skrudde hun festene på plass på øyemål med sin medbrakte Panasonic Drill Driver EY 503, og sa at det var synd det var overskyet, for da kom jeg ikke til å merke effekten så godt.

Jeg merker den nå.  Det er lørdag, og hun har gått hjem for å pynte seg. Hun skal ut å treffe sine jevnaldrende venner.
Allerede er temperaturen nede i 25,1 grader, og den synker stadig.
Og hvis jeg er heldig har den sunket til 24 grader litt senere i natt og kanskje til 23 grader i morgen tidlig.
Og hvis jeg er ekstra heldig kommer hun tilbake når det begynner å bli lyst.
Hvis ikke så kommer hun en annen gang, for på kjøkkenbordet ligger det en Panasonic Drill Driver EY 503. Med et skruhode som er moderne.
Jeg hører på Vanessa Dao mens jeg venter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så ser vi det igjen. Den samme reklamen for “Mitt Anbud” strekker seg lang utover sine grenser atter en gang, og når jeg vil klikke meg inn på ett innlegg jeg vil lese så kommer jeg til Mitt Anbud istedet.
Dette er ikke et klikk jeg ønsker å gjøre, dette er et klikk jeg blir lurt til å gjøre.
Hvilken effekt tror VG dette har?
Jeg er akkurat så barnslig at jeg setter Mitt Anbud på fy-listen.

Er det virkelig ikke mulig for VG å gjøre noe med dette?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En trener har hatt ett forhold til en ung jente.

http://www.vg.no/sport/artikkel.php?artid=10006102

Jenta (18) har nå, noen år etter, anmeldt ham, fordi hun føler seg forledet.

Dette er vel en sak som de fleste umiddelbart vil reagere på og holde med den unge jenta. Hva har vel hun å stille opp med mot tilnærmelser fra en erfaren og langt eldre mann, som hun sikkert også ser opp til og respekterer, i og med at han har vært treneren hennes gjennom mange år. I ettertid angrer hun på at hun lot seg overtale (for det er ikke snakk om voldtekt!), og går til anmeldelse.

Det kan være snakk om misbruk av stilling, men det har ikke blitt begått noe ulovlig, ifølge etterforskningslederen ved Bergen politistasjon.

Å se denne saken i lys av saken rundt “Tora’s hete natt med Jonas” kan være en tanke.

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10004213

Det er to års aldersforskjell på disse to ungjentene. Tatt i betraktning av at man utvikler seg i ulikt tempo kan det godt tenkes at de er like umodne og like lite i stand til å forutse konsekvensene.
Nå vet jeg egentlig ingenting om hvilke motiver som har fått denne attenåringen til å angre, men jeg vet litt om Toras grunner til å angre, forutsatt at hun er sitert korrekt i media.
I 18-åringens tilfelle er det i hvertfall ikke mediaoppmerksomheten som har fått henne til å angre. Det er nok snarere en følelse av å ha blitt utnyttet og brukt, vil jeg tro. Hva om det er det samme som skjedde med Tora? Grunnen til at det var medieoppmerksomheten som fulgte som ble anført som grunn kan kanskje ha noe med den samme manglende innsikten å gjøre som i utgangspunktet førte til at hun lot seg overtale til å snakke med Se & Hør. Å se fullstendig bort fra at ikke Tora også føler seg utnyttet og brukt av noen hun hadde tillit til blir feil.

Åtselsgribber vil vel alltid speide etter noe som er i ferd med å råtne, så Se & Hør satt på historien helt til forholdet rundt Madde og Jonas virkelig råtnet før de valgte å publisere den. Til det øyeblikket hvor den kunne gjøre mest skade. I mellomtiden har Tora blitt eldre.
18-åringen har også blitt eldre. Tankene hennes har endret seg, hun har blitt noe mer reflektert. Overgrepet hun føler seg utsatt for har hun lyst til å få frem og belyst. For sin egen del, antageligvis. Jeg tror det er mer et ønske om å få støtte enn om å få mannen straffet som driver henne. Hun vil antagelig mest at han skal bli konfrontert med det han har gjort.

Jeg ser et overgrep i begge disse tilfellene.

At unge mennesker lar seg forlede til både det ene og det andre, kan jeg forstå.
Det er verre når godt voksne mennesker lar seg forlede:

http://www.kjendis.no/2010/05/11/kjendis/anna_anka/tv_og_medier/hollywood/paul_anka/11672329/

Her er det også et menneske som angrer på eksponeringen i media, og hun kan vel vanskelig kunne påberope seg å være uvitende om konsekvensene av sine egne handlinger. Eller?

Men, så ser jeg på noen av uttalelsene hennes. Og det er kanskje stygt sagt, men jeg lurer på om vi ikke her står overfor et menneske som ikke helt har fått med seg den modenhetsperioden de fleste på hennes alder burde ha vært igjennom. Mentalt forekommer det meg at hun fortsatt befinner seg i senpuberteten.
Og spørsmålet mitt blir selvfølgelig om kanskje hun også burde ha blitt beskyttet .

Etikk er nok et fremmedord for de fleste som jobber innen media, mens skadefryd er et ord de har slått opp med store bokstaver.
Vi mennesker lider av skadefryd, det er jo derfor skandalesaker om kjendiser er så populære at selv nrk viderebringer slikt.

At mennesker som selv har jobbet seg opp til kjendisstatus på grunn av sine talenter må tåle fokus fra media, kan jeg godta, men grunnen til at Anna Anka har kjendisstatus er vel at hun har giftet seg med en kjendis? (Jeg har i hvert fall aldri hørt om henne før for et år siden)

Anna Anka’s kjendisstatus er antagelig medieskapt.
Media kan ta en hvilken som helst person og lage en kjendis av vedkommende med noen få artikler og noen tv-programmer hvis de vil. Og jo mer folk dummer seg ut, jo bedre er det for seertall og opplag. Og vi skal ikke se bort fra at Anna Anka med sin enfoldige bobleverden var ett funn, akkurat som Tora var et funn!

Og kanskje det her også er snakk om overgrep?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker at kommentarer mine syns med en gang når jeg legger igjen en kommentar. Da kan jeg lese gjennom den og eventuelt komme med et tillegg dersom jeg har skrevet noe feil. Derfor har jeg selvfølgelig åpnet for at alle kan kommentere umoderert hos meg.

Og så får jeg denne kommentaren:

“fssg855 Sier,
mai 12th 2010 at  5:43 pm

click me name look for the 33 usd lv gucci prada bag
click me name 33usd have shoes bag and t-shirt
clikc me name look about lv gucci prada shoes”

Nå har jeg fått den tre ganger, og jeg har sett den andre steder.

Skal jeg slutte å irritere meg og bare slette den, eller stenge muligheten for å kommentere umoderert?  Eller er dette noe vgb vil ta seg av?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende